Peacok link icon

Tre fortellinger

St. Hans i Bømarka på «Haua»

  Dette er en liten fortelling om hvordan jeg husker en St. Hans fra min barndom. Jeg mener feiringen var en av de virkelig kjekke årlige begivenheter i min oppvekst.

Litt nærmere om hvor Bømarka var plassert på «Haua» den gang. Marka lå i den nordvestre delen av dalen og adkomsten dit da var vanligvis like ved hovedhuset til garden av Kjørmo, som lå nær ved bygdas erværdige fine, hvite kirke. Fra gardsbygningen gikk turen bratt oppover til min mors eiendom, som vi da kalte Fjellhammer. Herfra flatet terrenget noe ut inntil vi kom til den sist bratte kneika i Bøslåtten. Der kom vi til stedet hvor bålet ble plassert på grunnfjellet.

Fra bålplassen var det fin utsikt mot Bjørjå, Krossåsen, Frøylandsheia og Årstad, ja faktisk mener jeg at de blå fjellene vi så innerst i dalen var mot Blåfjellet. Utsikten til flere av de andre bålene i bygda var selvsagt da også meget god. Det nærmeste bålet var da plassert på garden til Arthur Skjevrås, som grenset mot Bømarka. Mot nordøst lå garden til Alf Andersen, som da selv bodde i et hus nede i bygda. Garden til Alf er forlengst omgjort til boligfelt. Vi var flere som likte å leke cowboy og indianere inne på Flekken, en liten granskog på garden til Kjørmo. Alf Andersen likte ikke at vi da noen ganger tok en snarvei dit over hans utmark. Dyrene hans gikk og beitet der, så jeg kan jo i dag forstå at han da jaget oss bort. Da vi skulle bygge bålet, ble vi derimot ikke bortvist. Flere av de større guttene hogde da flere einere der og vi, noe yngre, var med å trekke disse ned til bålet.

Idet jeg gikk der på stien, opplevde jeg plutselig et lite naturens drama, rett foran føttene mine. En hoggorm på jakt hadde funnet sitt bytte. Forsken endret farge til rødt, som følge av giften, og ble kort etter svelget av ormen.

Andre ting som inngikk i byggingen av bålet var ofte embalasje fra butikkene. Trolig fikk bygdas sykkelreparatør også besøk av en eller to, som ba om utslitte sykkel-dekk. Ellers var bålbyggingen for flere en fin anledning til å kvitte seg med ting fra kjeller og loft. Skal en nå fastslå nøyaktig størrelse på bålet, så er ikke det lett, men jeg antar det var 3-4 meter i diameter og 4-5 meter i høyden. På toppen av bålet ble det stukket ned en staur. På enden av den ble det dette året plasert en filledukke. Det ble da litt morro å registrere hvor fort den falt ned.

St. Hans – feiringen i Bøslotten ble ellers fylt med sangleik og leik. De ting jeg nå husker å ha sett, eller deltatt i, var «Slå på ringen», «Bro bro brille», «Siste par ut» og gjemmeleken «Bom». Fra denne omtalte kvelden er det kanskje gjemmeleken jeg husker best. Alle de gjemte ble relativt raskt funnet, for det var ikke lett å gjemme seg der. Et unntak denne gang var min onkel Olav, som i yngre dager hadde vært gardist. Til slutt måtte vi be han komme fram og da hoppet han smilende ned fra rognbartreet, det eneste treet som var der.

I tillegg til hovedbålet laget vi også et mindre bål. Jeg vet ikke om det lille bålet var en spøk, for å narre dalens bålbyggere til å tro at vi hadde tent hovedbålet. Det lille bålet ble tent først. Dersom ilden fra bålene var i ferd med å komme utenfor fjellet, ble den straks slukket.

Til selve feiringen kom flere av foreldrene, til de som hadde vært med på bålbyggingen. Disse samlet seg på den fine sletta nordvest for bålene. Sitteunderlag pluss god mat og drikke var noe av det vanligste de hadde med seg. Muligens også et pledd/plagg til bruk når varmen fra bålet avtok.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Minner fra mine guttedager på Haua.

Min interesse for skøytesport var stor. Ved større mesterskap brukte jeg å sitte ved radioen og notere rundetider , slutt-tider og poengsummer. Lokalavisen ble gjennomsøkt etter skøyteløpere, som deretter ble klippet ut og limt inn i ei utklippsbok. I noen tiller kjøpte jeg i tillegg «Sportmannen» fra en kiosk i Krossen.

Mine første skøyter var krøllskøyter. Vi brukte å feste skøytene til beksømsskoene med reimer. De vanligste stedene å gå på skøyter var den gang på Årstad og der var den vanligste plassen Kryptevik, men det var også to andre steder der. På Kryptevik tror jeg de fleste skøytet i runder på isen, mens på det det lille vannet, noe nærmere Haua, var kansje bandy mer vanlig. Jeg husker at jeg da en gang ble nedrent og fikk et ublidt møte, med bakhodet, i isen. Min eldre bror var da ikke sen med å få meg hjem. Den tredje plassen med skøyteis på Årstad mener jeg lå noe høyere og at det var lengre å gå dit.

Den siste skøyteturen min foretok jeg ved et vann ved den gamle skytebanen oppforbi Bjånesbakken innerst på Åmot. Da hadde jeg fått låne min eldste bror sine lengdeløpere med reimer. For å komme til og fra skøytebanen benyttet vi sykkel. På skøyteisen var det også noen som hadde anskaffet seg skoskøyter av modell Ivan Ballangrud. En gang husker jeg det ble måket snø for en skøyteplass på idrettsbanen, like bak buss-stasjonen. Deretter ble det fylt opp vann, men så ble det væromslag og skøyteisdrømmen forsvant.

Når det gjaldt aking på rattkjelke skjedde det mest i «Fjellhamerbakken», men helt ufarlig var det jo ikke, for der kjørte også bilene.

Som gutt på Haua vinterstid ble det også en del skigåing. På garden til Arthur Skjevrås, dvs. på Solhau, var det en lang fin akebakke, som var svært populær. Ellers var det fint skiterreng rundt «Flekken», på garden til Kjørmo. Både der og i en bakke hos Arne Fardal bygde vi noen mindre hopp, men kan ikke huske hvor langt vi hoppet. Noen ganger da det var mindre snø i dalen, men desto mer på Åsvold, forekom det at en buss ble stilt til disposisjon, slik at de som ønsket å komme opp i fint skiterreng fikk ønsket oppfylt. Med utgangspunkt Åsvold la en gang Per Pedersen og jeg i vei på tur til Skåland i Lund. Ferden gikk da forbi den nedlagte Gursligruva. I bakken ned mot Gursli kom jeg til å kjøre meg fast i ei fonn. Den bråstoppen resulterte i at ryggsekken sklei opp mot hodet og fall var ikke til å unngå. Da vi fortsatte turen var ansiktet mitt et tydelig bevis på et ublidt møte med skaresnøen. På en annen tur fra Åsvold, mot Guddal, var det Arvid Lindland som slo følge med meg. Den gang forløp turen uten uhell for meg, men dessverre ikke for Arvid, for i et fall ble den ene skien hans brekt.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Lossi i Sokndal

Lossi i Sokndal på 50-60 tallet slik jeg husker begivenheten nå ca. 60 år etter


Å gå Lossi gikk egentlig ut på å kle seg ut og så gå rundt til naboene og be om godsaker. Dette gjalt nok spesielt for de noe mindre barna. Godsakene var gjerne julekaker, snop eller appelsiner. Dagen for Lossi var 12. desember.

Et hovedinnslag i feiringen var selve paradetoget. Jeg mener start og stoppsted var Fridtun og toget gikk ellers gjennom sentrum på «Haua». Foran i toget gikk Sokndal Musikkorps iført gruvehjelmer med lykter. Det siste året jeg gikk Lossi var jeg utkledd som Zorro. Da hadde jeg laget hatt, korde, maske, kappe og var ellers kledd i sort.

Tidligere hadde jeg kledd meg ut som sjørøver og cowboy. Cowboy og indianere var forøvrig heller ikke noe uvanlig innslag. Uten å nevne flere kostymer, i toget, vil jeg her nøye meg med en liten konklusjon. Lossideltakerne utviste stor fantasi og resultatet ble både fargerikt og morsomt, sikkert også for de som så på.

Feiringen ble avsluttet inne på Fridtun hvor vinnere ble kåret og premier utdelt. Jeg husker ikke noen av vinnerne, med et unntak, broren til Ingvar, en kamerat av meg. Broren var særdeles flink til å lage fine kostymer og han vant vistnok flere premier.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤